Dette halve året har vært så gøy, spennende og slitsomt, alt om hverandre, hver dag. Mest av alt; FANTASTISK! Han har beriket mitt liv på en måte som er helt spesiell, noe jeg ikke trodde gikk an.
"Små føtter setter dype spor"
Det er virkelig sånn at jeg bare kan sitte å se på han nesten hele tiden, så mange ansiktsuttrykk, så mange øyeblikk jeg vil forevige. Huske på lenge. En liten tidstyv, som min svigermor sier. Det syns jeg er et utrolig godt uttrykk.
Lillegutt skal ta på og utforske alt. Og så har han blitt så sterk. Jeg må innrømme at det av og til er vanskelig å holde på han, når han bruker alle de sterke sinna-kreftene sine.
Og når han smiler, da smiler han med hele ansiktet. Og det er selvsagt ingen lyder i verden som er bedre enn når lillegutt lager koselyder og ler. Det er helt magisk. Verdens søteste lille latter. Det er sikkert sånn alle foreldre tenker om sine barn. Og det forstår jeg.
Jeg forstår også at man lett kan falle inn i den rosa-mamma-boblen når man er kommet ut av ammetåken. For man er jo så stolt av sine søte små. Og har gjerne tusen erfaringer som man kanskje kan gi videre til andre. Det er her jeg skal prøve å tråkke litt varsomt. For det er fremdeles mange skjebner som ikke syns det er like gøy å høre om barn. For meg er det utrolig viktig å kunne snakke om andre ting, og det er ikke alle mine venner som vil høre om mini hele tiden. Og om de vil se bilder, skal de selvsagt få lov til det. Jeg skal prøve så hardt jeg kan å ikke dytte bildene på mobilen opp i ansiktet deres før de har spurt. Uansett hvor stolt jeg er, så er det faktisk andre som har barn som er enda raskere i utviklingen. Men jeg kommer nok til å nevne lillegutt, han er jo en stor del av livet mitt. Og det er naturlig å snakke litt om barna sine, bare ikke hele tiden.
Og så er det faktisk sånn at rett etter at disse små er kommet til verdenen, må vi allerede starte å tenke på at de skal bli selvstendige individer som ikke skal henge i skjørtene til mor hele livet. Heldigvis.
Når det gjelder voksne og barn, er det mange varianter. Noen får barn, ett eller mange. Andre kan få barn, men de vil ikke ha. Andre igjen kan ikke få, men vil så gjerne ha. Det er ikke en menneskerett å få barn har jeg lest utallige ganger. Men noen ganger må jeg tenke; burde disse fått barn? Eller; hvor er foreldrene? Det er det sikkert flere enn meg som har tenkt innimellom. Jeg håper ikke noen tenker det om meg eller lillegutt, det må vi virkelig prøve å unngå!
Bekymringer. Noe vi kommer til å ha resten av livet. Men det er det verdt. Tror jeg. Håper jeg.
Min levende, kjære gutt.
Mitt håp, min lykke, min kjærlighet,
MIN GLEDE.
Fra boken “Min sønn” som vi fikk av skjønneste AM.
Sov godt!
